Jeg har fått en ny “foto-hobby”, nemlig å fotografere ringene til ringmerkede fugler, lese dem av og rapportere dem til Stavanger Museum som har oversikten over ringmerkede fugler i Norge. Det er slett ikke så vanskelig. I hvert fall ikke når det er en viss størrelse på ringen slik som på måker, ender, gjess og svaner.

En stund etter at ringnummeret er rapportert, får jeg informasjon tilbake om hvor fuglen er merket og eventuelt om den har vært kontrollert tidligere.

Denne gråmåke ungfuglen la jeg spesielt merke til fordi den tydeligvis hadde litt vondt i vingen sin. Det var heldigvis ikke så ille at den ikke kunne fly, men som dere ser henger vingen litt ned. Da den gikk opp på land så jeg at den var ringmerket og at den til og med hadde to ringer, en farget og en “vanlig” blank.

Disse ringene måtte jeg selvsagt forsøke å lese av. Den fargede var så stor at man nesten kunne lese av bokstav og tall med det blotte øye. Like enkelt er det ikke med metallringen. Med litt finfokusering går det imidlertid greit det også.

En stund etter at nummeret/numrene ble rapportert fikk jeg informasjon tilbake om denne fuglen.

Den ble ringmerket 6 juli 2009 på Østre Klovholmen ved Mandal. Nøyaktig en måned senere ble den kontrollert på Brennevinsmyra, også ved Mandal. Tre dager senere ble den observert igjen på samme sted. Så dukker den altså opp ved Østensjøvannet hvor jeg leser av ringen den 30 september 2009.

Ungfuglen har riktignok fløyet et godt stykke, men ingen ting imot andre fugler som er kontrollert flere hundre kilometer fra der de ble ringmerket.

Jeg har foreløpig også fått tilbakemelding på en grågås hann som tydeligvis har Østensjøvannet som sitt faste tilholdssted. Den ble nemlig ringmerket der som voksen den 14 oktober 2006. Dermed vet jeg at den i hvert fall er 5 år gammel eller mer. Fram til 9 oktober i år, da jeg leste av ringen, har den ikke vært kontrollert. Hvorvidt den trekker til og fra vannet vet jeg derfor ikke, men vær viss på at jeg skal se etter den gjennom vinteren.

Dersom du også har lyst til å lese av ringnummer på denne måten og rapportere observasjonen, kan du gjøre det her:

• Skjema til Stavanger Museum
• Mer informasjon og skjema for fugler merket med fargede ringer.

Av forskjellige grunner har jeg vært nødt til å ta en liten ufrivillig “ferie” fra blogging og redigering. Det medførte også at jeg ikke fikk deltatt i forrige ABC-runde. Disse bildene dekker heldigvis både H og I. De er nemlig tatt på Hjelpesenteret som Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus i Oslo.. det såkalte “Kattehuset på Mosseveien”. Alle disse kattene, og mange med dem, venter på at noen kan gi dem et nytt og godt permanent hjem. Mens de venter, får de omsorg og kjærlighet fra ildsjelene som på frivillig basis driver senteret.

Visst er Hjelpesenteret langt å foretrekke for disse kattene enn å måtte klare seg på egen hånd der ute, men ingen ting kan vel måle seg med kjærligheten fra en egen familie.

Kanskje du kan forbarme deg over en eller flere av disse?

Selv kan jeg ikke ha fler katter enn de som allerede er medlemmer i familien vår. Det finnes imidlertid flere måter man kan bidra med hjelp.

For eksempel kan du fjernadoptere katter. Det koster ikke mer enn kr 50,- pr katt pr måned. Ikke store beløpet, men inntektene Hjelpesenteret får på denne måten gir mange katter den maten, omsorgen og veterinærhjelpen de ofte så sårt trenger. Selvsagt står du fritt til å betale mer enn minstebeløpet hvis du skulle ønske det.

Ellers vil Hjelpesenteret sette stor pris på å få alt fra lyspærer, tørkepapir og vaskemidler til det som er mer målrettet mot katter som mat, sand, leker, tepper osv.

Ofte får de inn hunnkatter som venter kattunger, eller som allerede har fått kullet sitt. Dermed er det ikke bare voksne katter senteret har for omplassering.

De fleste av ungene er noen koseklumper de lux, men noen kan trenge litt mer håndtering før de av egen fri vilje kryper opp i fanget ditt. Den hvite kattungen dere ser over, er en av de sistnevnte. Den setter stor pris på en skikkelig kos og lek, men trenger en smule mer håndtering for å bli trygg på å bli holdt fast.

For ildsjelene som har vakt på senteret kan det være vanskelig å få gitt alle kattene den en-til-en-tiden de fortjener. Det betyr at du også kan hjelpe ved bare å ta en tur ut dit for å kose med kattene. Slik sosialisering kan være gull verd!

Hjelpesenteret har besøk av veterinær en gang i uken. Det betyr ikke at alle kattene kan få hjelpen de trenger der og da. Noen må kjøres til og fra veterinærklinikker i Oslo-området. Dette er også en ting senteret setter stor pris på å få hjelp med.

Noen av kattene som kommer til Kattehuset hadde hatt mye bedre av å få være i et midlertidig fosterhjem i stedet. Dersom du av ulike årsaker ikke kan ha en firbent i huset på permanent basis, kan dette være en god løsning.

Som oftest er kapasiteten på Hjelpesenteret fylt til det maksimale, og dette gjør at mange katter nødvendigvis må avvises i første omgang.. uansett hvor mye de trenger til hjelp. I slike situasjoner kan man bidra veldig mye ved en kort periode å stille sitt hjem til rådighet for en hjelpeløs firbent. 

Jeg bør vel også fortelle at det ikke bare er å dra til Kattehuset og få med en av kattene hjem. Senteret er opptatt av at de alle skal få det så godt som mulig og forsikrer seg derfor om at du vil kunne gi dem en god framtid. Nesten alle er “utekatter” og det betyr at utemulighetene der du bor må være relativt trygge. Ellers må du betale en liten sum for å overta katten ferdig kastrert/sterilisert og identitetsmerket. For tiden utgjør dette beløpet kr 600,- og ligger laaaaangt under det du eventuelt hadde måttet betale for tilsvarende hos din egen veterinær.

Jeg håper dette lille innlegget kan bidra til at noen av dere finner tid og anledning til å gi en hjelpende hånd til de firbente ved Hjelpesenteret eller til dyrene som befinner seg på et tilsvarende senter i nærheten av der du bor.

På Petunias temablogg vil du finne link til flere innlegg i denne ABC-serien.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format. NB – Alle bildene er tatt inne uten  blitz.)

For et guffent og grått vær vi har hatt i det siste. I går ettermiddag begynte det til og med å snø, og det har det fortsatt med jevnt og trutt utover hele dagen i dag også.

“Gult er kult” skulle være.. og er.. mitt tema denne uken. I den forbindelse har jeg ventet og ventet på å kunne ta solfylte bilder av de søte små rosene som fremdeles står i bedet utenfor huset her jeg bor. Værgudene har imidlertid ikke vært særlig samarbeidsvillige. Dermed var det til slutt ikke annet å gjøre enn å sette macroen på apparatet og trosse dagens snøvær og vindkuler. Jammen ble det litt av en utfordring å få fokus på blomstene der de hele tiden vaiet fram og tilbake. Ja, ja.. så fikk jeg i hvert fall foreviget dem med snø på.

.

.

.

Den gule potentillahekken står der også fremdeles ganske gul og fin. Det spørs vel imidlertid hvor lenge det vil vare hvis ikke værgudene snart kommer på bedre tanker.

.

Gule sykler kan lyse opp på en ellers grå dag de også, men denne har nok bedre av å få stå tørt og godt inne under tak enn å glede oss med sin fargeprakt akkurat nå. La oss håpe at det fortsatt vil bli noen fine sykkeldager før vinteren virkelig fester grepet!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Inne på Petunias temablogg vil du finne flere innlegg i denne serien.

Det blir fugleportretter denne gangen, og mange av dem. Siden slutten av august har jeg nesten hver helg hatt anledning til å være med på ringmerking av fugler. Gjett om jeg har lært mye om de små fjærballene disse helgene, og du verden så mange “nye” fugler jeg har blitt kjent med.

Jeg har forsøkt å samle fuglene gruppevis, og disse to første hører til hakkespettene. Fuglene presenterer seg selv både på norsk og latin, så det blir ikke særlig mye utenomsnakk fra min side.

Vi har hatt mange meiser i nettet, men ikke så mange ulike arter.

Både kjøttmeisene og blåmeisene er noen skikkelig hissigpropper, og de vet å bite fra seg på hendene der det gjør mest vondt for ringmerkerne. For meg har det vært ganske fornøyelig å se grimasene de setter opp, og akkurat da er jeg glad det ikke er meg som sitter der med fuglen i hånden!

I en av bøkene mine står det at spettmeisen egentlig ikke er noen meis, men hva den i stedet skulle være har jeg enda ikke funnet ut av. Jeg ser imidlertid at blåmeis og kjøttmeis står oppført som “meiser”, mens spettmeisen tilhører “spettmeiser”. Håper noen av dere kan gi meg en bedre forklaring på dette meise-mysteriet.

“Sangere” er en gruppe fugler jeg ikke kan si å ha lagt særlig merke til tidligere.

Hos munkene er det lett å se forskjell på de voksne hannene og hunnene. Hunnen er brun på hodet, mens hannen er sort. Unge fugler er på den annen side alle brune på hodet. Derfor må man titte godt ned mellom hodefjærene for å se om det finnes antydning til nye sorte fjær. I så fall er det en hann.

Løvsangere og gransangere er ved første øyekast veldig like. For meg gir gransangeren et rundere helhetsinntrykk enn løvsangeren som fortoner seg mer langstrakt i kroppen.

For å forvisse seg om det er en løvsanger eller gransanger, studeres både fargen på bena og lengden på de enkelte vingefjærene.

Rørsangere og myrsangere kan være enda vanskeligere å skille fra hverandre.

Foruten å studere vingefjær osv, blir ofte nebb og bentykkelse målt og verdiene satt inn i et regnestykke med forholdstall. Svaret man kommer fram til bidrar til å bestemme fuglen med større sikkerhet.

Tornsangeren er nok en mye enklere art å bestemme. Om den har en “dobbeltgjenger” vet jeg ikke, men vi har i hvert fall ikke fått noen som ligner i nettet så lenge jeg har vært med på dette.

Som den siste av sangerne viser jeg dere den med det latinske navn jeg sannsynligvis alltid vil huske.

Lerkene har jeg heller ikke vært borti tidligere.

Trepipelerka og heipipelerka er temmelig like, men når man ser dem på nært hold er det ikke vanskelig å skille dem fra hverandre. Heipipelerka har nemlig en bakklo som er vesentlig lenger en det trepipelerka har. De har også ulikt mønster på brystet.

Jeg ventet og ventet og ventet igjen på en gjerdesmett, og endelig skjedde det! Men akk, hvorfor måtte den absolutt gå i nettet når lysforholdene var så vanskelige. Et par øyeblikk satt den der så flott med stjerten i været, men akkurat de bildene måtte selvsagt bli ute av fokus. Ja, ja.. det kommer forhåpentlig flere anledninger senere.

Av en eller annen grunn er jeg litt svak for finkefuglene. Det er jo så mange fargerike og flotte av dem, både stillits, rosenfink, konglebit, dompap osv. Akkurat disse har vi ikke fått besøk av i nettet, men bokfinkene er da fine de også…

.. og om ikke grønnfinken er like fargerik så har den i hvert fall vært en hyppig gjest de siste helgene.

De av dere som har fulgt med på fuglebildene jeg har lagt ut tidligere, vet at jeg også er svak for gråspurvene. Den har imidlertid enda ikke gått i nettet slik at jeg har fått portrettbilder av den. Sivspurven har jeg på den annen side tatt mange bilder av, og de fleste har blitt mislykket. Den er nemlig av en eller annen grunn en svært lite samarbeidsvillig fotomodell.

Jeg skulle gjerne hatt noen bedre bilder av gulspurven også.

Ved første øyekast fortoner jernspurven seg om mulig enda mer anonym enn gråspurven. Først da jeg lastet opp bildene og fikk sett den i stort format, la jeg merke til det nydelige mønsteret den har under øynene. Dere burde klikke på dette bildet og se det i større format dere også.

Hvem skulle vel tro at den lille, fargerike rødstrupen er en trostefugl! Men det er den altså..

.. og det er blåstrupen også. Denne har foreløpig ikke fått den fine blåfargen på brystet sitt.

Vi har hatt flere rødvingetroster i nettet, men av ulike grunner har det ikke passet å ta bilder av dem der og da. Dermed blir det bare bilder av måltrost, gråtrost og svarttrost denne gangen.

Det er ikke satt opp flere “faste” ringmerkingshelger i år, men en av ringmerkerne har sagt seg villig til å ta med utstyr og merke noen av fuglene på foringsplassen min. Jeg gleder meg virkelig både til den dagen det skal skje..

.. og til å følge med på om fuglene kommer til å holde seg ved foringsplassen gjennom hele vinteren eller om de legger ut på små trekkruter og kommer tilbake igjen.

Både for meg og andre var det nok høstens store ringmerkings-høydepunkt da denne spurvehauken gikk i nettet. Du verden for en heftig og flott fugl!

Jeg sender en kjempestor takk til ringmerkingsgruppen i Oslo og Akershus for at de så velvillig har latt meg få ta del i dette som for meg har vært en virkelig stor opplevelse og et fascinerende og lærerikt eventyr!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Som vanlig anbefaler jeg at du besøker Petunias temablogg for å se flere innlegg i denne serien. Denne uken samarbeider Petunia med Fotomorro.

I forrige ABC-runde hadde jeg tenkt å vise dere bilder av Erik Ekorn som holder til ved foringsplassen min, men det ble i stedet bilder av noen “Englebarn”. Nå er det imidlertid ekornets tur. Flere av dere har nok allerede hilst på ham, men akkurat disse bildene har dere i hvert fall ikke sett tidligere.

Han vet det finnes forskjellige godsaker i området rundt selve matfatet, men det er gjerne der han sjekker først om jeg har lagt noe ekstra godt… og det har jeg jo som oftest gjort.

I en liten stund sitter han der og koser seg med både nøtter, frukt, grønnsaker og solsikkefrø.

Så må han ned å smake litt på meisebollen også. Denne dagen ble han litt fornærmet. Jeg hadde nemlig hengt opp en “kjøpebolle” og ikke en av mine hjemmelagde delikatesser. Det hersker ingen tvil om at både fugler og ekorn foretrekker de jeg selv lager.

Etter en stund fyker han i full fart til og fra matfatet med munnen full av frø og nøtter. Det må jo hamstres må vite. 

Hver gang han kommer tilbake opp på stokken må han sjekke om området er trygt. Det er nemlig en skjønn, liten ekornfrøken i nærheten også, og hun anser seg selv å være sjefen på foringsplassen. Dermed gjør han nok lurt i å sjekke at han ikke vil bli utsatt for bakholdsangrep fra den kanten.

Med en gang han ser at kysten er klar, spiser han litt til før han igjen fyker avgårde for å gjemme unna. Om ekornene finner igjen maten når viteren kommer er jeg imidlertid litt usikker på. Jeg har dessuten sett at Erik følger etter “NutteLisa” når hun gjemmer sin mat, og at han sniker seg til å grave den fram igjen så snart hun har snudd ryggen til.

(Dermed foregår det ganske mye tyveri både rundt og på foringsplassen min… ref forrige innlegg.)

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

For å se flere innlegg i denne serien, anbefaler jeg at du besøker Petunias temablogg.

Folk gjør det utroligste, og det er ikke mye som forundrer meg lenger. Ta foringsplassen min for eksempel. Jeg har snart ikke tall på hvor mange foringsautomater folk har stjålet derfra. Hvilken glede kan de ha av slikt?!?

Fordi den forrige plassen min ble okkupert av byduer, har jeg vært på utkikk etter et nytt og egnet sted. I forrige uke fant jeg det jeg lette etter. For å se om fuglene ville komme dit, hang jeg opp noen småautomater om ettermiddagen. De fikk jammen ikke henge lenge! Allerede neste dag var de stjålet. Den plassen kan jeg med andre ord bare glemme.. uansett hvor fin den er.

Nå har jeg ryddet et område ikke langt fra den opprinnelige foringsplassen, og satt opp en del nytt foringsutstyr. Lurer på hvor lenge det får stå i fred der borte i “Hundremeterskogen”. Denne gangen har jeg anskaffet det styggeste som er å finne og skrevet navnet mitt på alt det går an å skrive på. Jeg kan jo alltids håpe at det hjelper.

Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at alt utstyret som har blitt stjålet likevel har kommet fuglene til gode, men hvorfor må de absolutt ødelegge for andre på denne måten?!?

Skjønt.. det stjeles jo til og med planter fra gravsteder, så jeg kan vel ikke vente annet. Ufattelig!!

(Før markøren over bildene for navn på fuglene og EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

I forrige uke dukket det opp en veeeeldig sulten katt ved ved plassen der Irene mater duene i “Hundremeterskogen”. Skjærene pleier å få litt godsaker samtidig med at duene får sitt, og godsakene består av tørrfor til katt. Pus kjente nok lukten av disse godsakene og våget seg forsiktig fram til posen… og du verden som han spiste! Han var til å begynne med ganske skeptisk til oss, men etter hvert ble han mer tillitsfull og lot seg klappe. Vi skjønte derfor at han ikke i utgangspunktet var noen villkatt. Siden jeg hadde kameraet med tok jeg noen bilder av katten, og ett av dem ble satt inn i Nordstrand blad i går.

Under over alle undre.. eierne så bildet og tok kontakt med Irene!!

Gjett om gjensynsgleden var stor. Eierne gråt og pus mjauet og mjauet og mjauet igjen. Det viste seg at han hørte hjemme på Brenna, et godt stykke unna, og at han hadde vært borte i ca en måned. Eierne hadde derfor egentlig gitt opp håpet om å få ham hjem igjen.

Det kan virke håpløst å finne eierne til bortkomne katter. I hvert fall så lenge katten verken er øremerket eller chipet. Derfor er det ekstra hyggelig når utfallet blir som dette… en riktig solskinnshistorie i hverdagen.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Jeg får ofte  mye  “hjelp” av kattene mine mens jeg redigerer bilder, så også i går da jeg holdt på med bilbrannbildene. De synes kankje de er flinke, men denne formen for hjelp kan jeg godt være foruten. I dette tilfellet klarte imidlertid Thea å få fram en ganske artig effekt mens jeg finjusterte i “kurver”. Høylys og mellomtoner var forankret da hun klarte å skyve kurvens venstre endepunkt langs kantlinjen og nesten helt opp til topplinjen.

Ja, ja.. nå lærte vi i hvert fall hvordan vi kan få fram en tilsvarende effekt om behovet skulle melde seg. Det er for resten snodig å legge merke til at enkelte felt i bildet framstår nesten urørt etter denne heflige redigeringen.

(Klikk på bildet for å se det i større format.)

Jeg hadde akkurat kjørt min datter hjem.. en tur som tar i underkant av fem minutter.. og skulle sette bilen i garasjen igjen da jeg så en voldsom røykutvikling like rundt hjørnet ved Lambertseter senter. Dette måtte jeg selvsagt se hva var. Det viste seg å være en bil som sto i lys lue. Har dere lagt merke til at når slikt skjer, så har man ikke kameraet med. Denne gangen var jeg i hvert fall like i nærheten av hjemme, så jeg sprang opp fire etasjer, byttet optikk og sprang på dør igjen.

Brannvesenet var varslet, men hadde enda ikke rukket fram da jeg igjen var på pletten.

Det tok imidlertid ikke lange stunden før de var på plass sammen med både politi og sykebil. Takk og lov for at det ikke var noen i bilen, og for øvrig at heller ingen andre ble skadd.

Det tok ikke brannmannskapene lange stunden å få flammene under kontroll.

Den tunge, svarte røyken ble nesten umiddelbart erstattet med en lysere variant som…

.. etter hvert skjulte både bil og brannmann.

Da røykskyen hadde lettet litt, viste det seg at det fremdeles var røykutvikling i motorrommet.  Panseret lot seg imidlertid ikke lenger åpne.

Derfor måtte det hakkes hull slik at slukkingen kunne foregå på denne måten.

Avslutningsvis ble den utbrente bilen skumlagt.

Jeg sender en stor takk og mye ære til brannkorpset som slukket denne brannen så til de grader effektivt, og som dermed forhindret at den verken spredde seg til andre biler tett inntil denne Forden eller til boligblokken som ligger bare noen ganske få meter unna!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Høstløvet kan være så dekorativt! Jeg har imidlertid for lengst sluttet å pynte opp med fargesprakende høstløv i vasene her hjemme. Det tar nemlig ikke mange minuttene før kattene mine har gjort kort prosess på herligheten, og jeg må plukke opp hundrevis av små løvbiter fra gulvet. Nei.. da er det langt bedre å ta løvet med hjem på fotobrikken i stedet. Jeg synes løvet blir spesielt fint når det speiler seg i lakken på mørke biler slik som her.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format… ANBEFALES.)

Jeg anbefaler også at dere besøker Petunias temablogg for å se flere innlegg i denne serien.

Gjett om vi fikk storfint besøk i nettet i går! Vi så ham komme susende inn mot det tidligere på formiddagen, men han festet seg ikke. Småfuglene som stadig fløy inn i det må imidlertid ha fortonet seg som rene festmåltider, for utpå dagen kom han jammen igjen og denne gangen satt han i fellen han også.

Dette er første gangen jeg kan si å ha sett en spurvehauk.. og du verden for en flott fugl det er!! Sannsynligvis har jeg nok sett den i flukt tidligere, for om høsten/vinteren følger den ofte etter småfuglene ut av skogen og jakter på dem langs hekker og hushjørner i tettbegyggelsen.

Den ser i grunnen ut som en miniatyr-ørn, og helhetsinntrykket er skikkelig heftig. Denne rovfuglen har imidlertid et sjarmerende trekk ved seg også. Legg bare merke til de flotte hjerteformede flekkene den har på brystet.

Ringmerkerne var veldig forsiktige når de løsnet denne karen fra nettet. Hvis han hadde klart å feste klørne i hendene på dem, ville han nemlig ikke ha sluppet med det første! Da kunne vedkommende sannsynligvis ha hatt fuglen på hånden helt hjem.

Selvsagt var de like forsiktige når vi senere skulle ta bilder, og her ser dere spurvehauken i all sin velde.

Ved de fleste fuglene jeg ser, fester jeg meg ved enkelte spesielle særtrekk. Spurvehauken kommer nok alltid til å få meg til å tenke på de knall gule øynene, klørne, det heftige blikket og ikke minst disse hjertene på brystet.

17.10.  I dag lærte jeg at spurvehauken som voksen har en mer rødlig farge på øynene. Dermed kan jeg ikke bruke dette knall gule blikket som et særtrekk… bortsett fra at det tilkjennegir en yngre fugl.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Denne gangen tenkte jeg å vise dere alle fuglene jeg har bilde av med C i ett av de latinske navnene sine. Det ble imidlertid så mange at jeg måtte nøye meg med de som begynner med C i det første navnet.

Øverste bildet viser en kaie – Corvus monedula. Under ser dere en helt vanlig kråke – Corvus corone cornix.

Mange av de latinske navnene er riktig klingende, som for eksempel ringdua som heter Columba palumbus. Like fullt har jeg store problemer med å huske dem alle.

De vakre svanene synes jeg ikke har like vakre navn på latin. Knoppsvanen heter Cygnus olor…

.. og sangsvanen har fått dobbeltnavnet Cygnus cygnus.

Trekryperen står oppført med navnet Certhia familiaris i fugleboken min. Om det er familienavnet på trekrypere, eller om det er navnet på denne fuglen er jeg imidlertid litt usikker på. 

Grønnsisiken heter i hvert fall Carduelis spinus…

.. og grønnfinken kan presentere seg selv.

I dag fikk jeg et så som så bilde av enda en fugl med et latinsk C-navn, nemlig en stillits. Den har dobbeltnavnet Carduelis carduelis. Det er ganske mange av dem ved Østensjøvannet nå om dagen, men de er akk så vanskelige å komme nært innpå i godt lys. Dermed må altså dette skyggebildet duge i denne omgang.

Som vanlig vil jeg anbefale at du besøker Petunias temablogg for å se flere innlegg i denne serien.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

På søndag oppdaget jeg en litt “annerledes” gås blant alle grågjessene som nå har samlet seg på Østensjøvannet. Etter hvert fant jeg ut at hun måtte være en kortnebbgås, en fugl jeg tidligere ikke har sett der nede. Det spesielle med akkurat denne damen er at det virket som om hun hadde funnet seg en grågåsmake og fått tre barn med ham. Hver dag siden har i hvert fall disse fem holdt tett sammen slik en familigruppe vanligvis gjør. Enda mer spesielt blir alt dette når man leser at kortnebbgåsa i Norden bare hekker på Svalbard, Grønland og Island.

Litt utpå sommeren fikk jeg høre at noen hadde sett en stjertand hunn på vannet. Siden jeg ikke hadde sett en slik fugl tidligere, lette jeg naturlig nok etter henne.. uten resultat. I går dukket hun omsider opp. Ikke bare det, jeg så til og med to av dem. Brukbare bilder fikk jeg imidlertid ikke før i dag. 

Egentlig var dette en forsiktig dame, så jeg måtte snike meg til noen “klikk” mens hun svømte forbi.

Derfor ble jeg riktig glad da hun til og med flakset litt for meg.

Som om ikke dette var nok, møtte jeg også en krikkand. Krikkender har jeg sett tidligere, men aldri kommet på “skuddhold” av. De virker nemlig å være ganske skye. Denne damen var så opptatt med ettermiddagsstellet sitt at hun ikke oppdaget meg med det samme. Dermed fikk jeg i hvert fall noen ganske få avstandsbilder denne gangen.

Det ser på en måte ut som om hun fikk lyst til å erte meg, og kanskje var det nettopp det hun gjorde. I neste øyeblikk tok hun i hvert fall til vingene og ble borte vekk. Nå krysser jeg fingrene for at vi vil treffes igjen om ikke så alt for lenge og at hun da forhåpentlig kommer til å være i et litt mer samarbeidsvillig humør.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Jeg har tidligere fortalt om alle ansiktene jeg så i veggene på gamle Lier sykehus. Av dem alle var nok dette det mest gripende. For meg oppsummerer det på en måte både forfallet som råder og skjebnen til alle de sjeler som fremdeles måtte holde til der inne.

Selv om forfallet har kommet langt er det i hvert fall håp for denne bygningen, som etter hvert skal restaureres.

En liten familie har faktisk allerede funnet trygghet der inne.. bygget sitt hjem og sikret etterslekten. Slikt gir håp for framtiden, og måtte det være et tegn på at det i denne bygningen på sikt vil vokse fram et positivt miljø for både ansatte og besøkende.. og at sjelene som måtte holde til der inne omsider vil finne fred.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Dypt inne i skyggene, og ikke lenger opplyst, oppdaget jeg lege- og sosionomkontoret på gamle Lier sykehus. Den eneste pasienten som finnes der nede i det lille kjellerlokalet nå er en gammel gjenglemt sykkel.

Uansett hvor flott denne bygningen i sin tid må ha vært, tror jeg neppe dette kontoret kan ha vært særlig innbydende!  Jeg ville i hvert fall ikke ha gått ned dit med lett hjerte!!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

I forrige innlegg fortalte jeg at en del ungdommer ofte har gamle Lier sykehus som sitt tilholdssted. Det var ikke særlig mange spor etter dem der jeg gikk rundt, verken av søppel eller rot. En eller flere av dem hadde imidlertid laget noen fine og ganske fornøyelige veggmalerier.  I mine øyne er disse kunstverkene så fine at de også fortjener å bli vist fram her inne.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Det har gått meg hus forbi at ABC-leken har startet opp på runde nr 2. Derfor tar jeg nå igjen det tapte ved å vise dere noen bilder jeg tok på gamle Lier sykehus for noen dager siden. (Se nederst for A-innlegg.)

Jeg kan takke Knips & Nips for at jeg ble oppmerksom på disse gamle bygningene. Det finnes tre av dem. Etter hva jeg forstår skal to av dem etter hvert rives, mens det tredje skal restaureres. Jeg valgte å gå inn i det sistnevnte, men fordi jeg på forhånd ble advart om bygningens tilstand våget jeg ikke å gå høyere enn til andre etasje. Visst forsøkte jeg meg på trappen videre, men den knirket så heftig at jeg valgte å snu. Kanskje våger jeg meg videre opp ved en senere anledning dersom jeg har en større og modigere maur ved min side. 

Nå er det ikke lov å gå inn i bygningene. De er forsøkt avsperret, men det blir stadig nye hull i gjerdene.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Det sies at det spøker i disse bygningene, noe jeg faktisk godt kan tenke meg. Mange har nemlig fått en ublid skjebne innenfor disse veggene på grunn av datidens behandlingsformer.

Det var en snodig opplevelse å gå rundt der inne og se hvordan forfallet hadde fått fritt spillerom. 

En del ungdommer har visst også fritt spillerom her inne.  I et senere innlegg skal jeg vise dere bilder i den forbindelse.

Legg merke til hvordan malingen stedvis nærmest “renner” ned av veggene. 

Overraskende var det å se en ren badekåpe henge på knaggen der inne. Antagelig tilhører den en av ungdommene, for jeg tror neppe den har hengt der i snaue 30 år.

I den “rennende” malingen så jeg mange fjes. Ser dere også damen som titter ned i vasken?

Midt i alt forfallet var det ett rom som virket nærmest intakt… og at det var akkurat dette rommet er i grunnen en smule tankevekkende.

Jeg var ikke inne i bygningen så veldig lenge. Følte meg nemlig på en måte både utsatt og sårbar. Det er imidlertid et spennende sted å fotografere, så jeg håper at en eller flere av fotovennene mine har lyst til å bli med meg tilbake senere i høst. Da våger jeg meg sikkert både høyere opp og inn i de andre bygningene også.

Jeg har et innlegg som ville passet helt utmerket til A-runden i denne serien. Sjekk bare her!

Som vanlig anbefaler jeg at dere besøker Petunias temablogg for å se flere innlegg i denne serien.

Jeg forundres over ganske mye her i verden, både av smått og stort. Blant annet synes jeg det er forunderlig at en sjøflyhavn må ligge som nærmeste nabo til et naturreservat og flere vernede naturområder. Ja, ja.. det er i hvert fall artig å fotografere flyene der de kommer inn for landing rett over Lilløyplassen Naturhus.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Det skjer ikke så ofte, men av og til tar jeg kameraet med ut også når det regner litt. Jeg gjør det mest for å trene, for jeg synes det er vrient å finne kamerainnstillingene som egner seg best. Som oftest har jeg slettet bildene i etterkant, men akkurat disse to skal få inngå i arkivet mitt… i hvert fall en stund.

Enn så lenge er jeg altså ikke særlig fornøyd med det jeg får til under slike forhold, og det er litt frustrerende. Dermed må jeg nok bare krumme nakken og gjøre nye forsøk senere. Forhåpentlig finner jeg ut av dette med kombinasjonen blender/lukker/ISO etter hvert. Har du noen god tips, tar jeg selvsagt mer enn gjerne imot dem!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

For et par dager siden hadde jeg et ærend nede i byen, og da måtte jeg selvsagt benytte anledningen til å ta noen refleksjonsbilder. De ble litt annerledes denne gangen, og for en gangs skyld ble jeg glad for skyene som etter hvert begynte å trekke over.

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)