JUL blir nok et hett tema denne uken, med masse forventninger, varme og glede. Det er imidlertid ikke alle som har det like lett i denne høytidsstunden.
Selv er jeg en fast kjøper og leser av «=OSLO», og denne gangen har jeg fått tillatelse av forfatteren til å gjengi hans julehistorie her inne. Du finner den og mye annet i juleboken 09 som kom i salg for noen dager siden.
Innledningsvis ønsker ansvarlig redaktør Anlov P. Mathiesen «Velkommen inn i en ekte julebok. En bok fra gatene og hospitsene. Fra steder dit den kommersielle juleglans ikke når frem. Der H. C. Andersens fyrstikkpiker lever sine liv, og julens budskap om nestekjærlighet får sin virkelige mening.»
Olav er en selger av magasinet, og her er hans historie:
«DA VI SLUTTA Å FEIRE JUL
Min far var en stolt mann. Han gikk aldri på sosialkontoret, selv om han burde ha gjort det. Isteden lot han familien sulte. Det var likevel kjærlighet i mitt barndomshjem, det var stabilitet, men det var også religiøs fanatisme.
Foreldrene mine traff hverandre i indremisjonsmiljøet på 1950-tallet. Så kom de på kant med miljøet og dannet liksom sin egen sekt. De isolerte seg fullstendig. Faren min var uten jobb i noen år, og vi slutta å omgås mennesker i det hele tatt. Det var da vi slutta å feire jul. Julefeiring regnet ikke mamma og pappa som noe religiøst. De så på det som et kommersielt påfunn og press om å bruke penger de ikke hadde.
Søstera mi var ni år og jeg var fjorten da de tok oss ut av skolen. Det ble en tilværelse nesten som disse som bor i bakgårder eller kjellerhull. Man kan lure på om foreldrene våre egentlig trodde på kristendommens budskap etter hvert. Først kjempa jeg imot. Så var det akkurat som jeg ble knekt. Jeg fant meg i det, og ga opp.
Da jeg ble tjue, ringte frihetsklokkene. Jeg kom i militæret. Jeg opplevde aldri militæret som stengsel og innesperring. Senere jobba jeg som dataingeniør. Det var det første jeg utdanna meg til. Deretter ble jeg adjunkt med cand. mag. og videreutdanning i pedagogikk. Men med en etter hvert lang bakgrunn som narkoman, har det vært vanskelig å finne jobb i skolen.
Det fins noen fæle tider på året. Jul, 17. mai, nyttår og påske. Tider hvor det stilles krav til rusavhengige som vi ikke kan oppfylle. I jula kan det være å gi presanger til barn i familien, at man stiller opp på middag eller at man skal ha barna. En fyr presterte å selge TV-en sin i romjula fordi han trengte et skudd, og der satt ungene uten noen ting. Kanskje hadde de bare TV-en å glede seg over. Jeg har ikke barn, men jeg har hatt en kone. Hun hadde ti nevøer og nieser, så det var nok av gaver å betale for i den perioden.
Jeg hadde en pause. I åtte år var jeg nykter. Men det er kanskje sånn; en gang narkoman, alltid narkoman. Det var bare under kontroll en periode. For øvrig pleier jeg å si at jeg er en av de streiteste narkomane du finner i Norge.»
Dette er bare en av de mange historiene du finner i juleboken, og jeg håper virkelig mange av dere kjøper den. Husk at den også er en flott julegave! Hvis dere ikke bor i Oslo og dermed ikke så lett kan få tak i den, anbefaler jeg at dere tar kontakt med =OSLO her. Kanskje kan du skaffe Jarle de skiene han ønsker seg, eller du kan prøve oppskriften på Colakjeks som Ståle deler med oss.
Avslutningsvis vil jeg igjen sitere ansvarlig redaktør som med rette understreker at «Selv i den mest fortvilte situasjon finnes spirer til glede og rester av tro. Rester som aldri forsvinner. Vår julebok er et resultat av denne troen og disse små gledene. Med denne boken får fyrstikkens flamme en større mening.»
Måtte dere alle få en velsignet og deilig adventstid, men glem for all del ikke å vise omtanke og nestekjærlighet midt i det hele!
Tusen takk Olav, for at jeg fikk gjengi historien din her!
Link til flere innlegg i denne serien finnes på Petunias temablogg.
Fotoboksen 