Samarbeidsvillig

De fleste større øyenstikkerne jeg ser er som oftest på farten hele tiden. Derfor var det artig for en gangs skyld å møte en som var relativt samarbeidsvillig ved å sitte stille på et strå i noen øyeblikk.

Det er mye overtro forbundet med øyenstikkerne. Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynene på mennesker. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». Noen steder som i Rogaland ble øyenstikkere enkelte steder kalt «helvedesnaver», som kommer av troen på at den kunne sy igjen øynene. Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker. De er ikke en gang i stand til å stikke.

Flere av øyenstikkerne er store dyr og gode flygere. De er dyktige jegere og fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.

Jeg er nesten sikker på at akkurat denne er en såkalt «vanlig øyenstikker» (Aeshna juncea). Som navnet antyder er dette en vidt utbredt art. Før kjønnsmodning holder den ofte til langt fra vann, og ses ofte ved skogbryn.

Senere er hannene fullt opptatt med å lete etter hunner ved vannet. Paringen hos øyenstikkere er ganske spesiell. Hannen tar tak i hunnens bakhode med bakkroppstangen, og hunnen bøyer sin bakkropp opp mot brystet til hannen. Slik danner de et «paringshjul» som artig nok ser ut som et lite hjerte.

Det er selvsagt en naturlig forklaring på hvorfor de danner dette paringshjulet. Før paring overfører nemlig hannen sæden til en «lomme» under brystet sitt. Derfor må hunnen strekker seg opp dit for å hente den. Etter en stund oppløses hjulet og hannen begynner straks å lete etter nye hunner.

For å kunne jage effektivt har øyenstikkerne store fasettøyne som dekker nesten hele hodet og gjør det mulig å se i nesten alle retninger samtidig. Hvert fasettøye kan bestå av bortimot 30 000 sekskantede deløyne eller fasetter. Dessuten har de tre punktøyne som først og fremst brukes når det er nesten mørkt. En øyenstikker observerer lett alt som rører seg i nærheten, men har likevel ikke så godt syn som oss.

Om enn på litt langt hold for macro-optikken, klarte jeg å fange en av øyenstikkerne i flukt. Som dere kanskje legger merke til er det en annen art enn den på de andre bildene. Dette tror jeg er en «blågrønn øyenstikker» (Aeshna cyanea). Neste gang jeg besøker dette gårdsvannet skal jeg så visst ta teleoptikken med i håp om å få et litt bedre bilde enn dette!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)