ABC2 – F

Det blir fugleportretter denne gangen, og mange av dem. Siden slutten av august har jeg nesten hver helg hatt anledning til å være med på ringmerking av fugler. Gjett om jeg har lært mye om de små fjærballene disse helgene, og du verden så mange «nye» fugler jeg har blitt kjent med.

Jeg har forsøkt å samle fuglene gruppevis, og disse to første hører til hakkespettene. Fuglene presenterer seg selv både på norsk og latin, så det blir ikke særlig mye utenomsnakk fra min side.

Vi har hatt mange meiser i nettet, men ikke så mange ulike arter.

Både kjøttmeisene og blåmeisene er noen skikkelig hissigpropper, og de vet å bite fra seg på hendene der det gjør mest vondt for ringmerkerne. For meg har det vært ganske fornøyelig å se grimasene de setter opp, og akkurat da er jeg glad det ikke er meg som sitter der med fuglen i hånden!

I en av bøkene mine står det at spettmeisen egentlig ikke er noen meis, men hva den i stedet skulle være har jeg enda ikke funnet ut av. Jeg ser imidlertid at blåmeis og kjøttmeis står oppført som «meiser», mens spettmeisen tilhører «spettmeiser». Håper noen av dere kan gi meg en bedre forklaring på dette meise-mysteriet.

«Sangere» er en gruppe fugler jeg ikke kan si å ha lagt særlig merke til tidligere.

Hos munkene er det lett å se forskjell på de voksne hannene og hunnene. Hunnen er brun på hodet, mens hannen er sort. Unge fugler er på den annen side alle brune på hodet. Derfor må man titte godt ned mellom hodefjærene for å se om det finnes antydning til nye sorte fjær. I så fall er det en hann.

Løvsangere og gransangere er ved første øyekast veldig like. For meg gir gransangeren et rundere helhetsinntrykk enn løvsangeren som fortoner seg mer langstrakt i kroppen.

For å forvisse seg om det er en løvsanger eller gransanger, studeres både fargen på bena og lengden på de enkelte vingefjærene.

Rørsangere og myrsangere kan være enda vanskeligere å skille fra hverandre.

Foruten å studere vingefjær osv, blir ofte nebb og bentykkelse målt og verdiene satt inn i et regnestykke med forholdstall. Svaret man kommer fram til bidrar til å bestemme fuglen med større sikkerhet.

Tornsangeren er nok en mye enklere art å bestemme. Om den har en «dobbeltgjenger» vet jeg ikke, men vi har i hvert fall ikke fått noen som ligner i nettet så lenge jeg har vært med på dette.

Som den siste av sangerne viser jeg dere den med det latinske navn jeg sannsynligvis alltid vil huske.

Lerkene har jeg heller ikke vært borti tidligere.

Trepipelerka og heipipelerka er temmelig like, men når man ser dem på nært hold er det ikke vanskelig å skille dem fra hverandre. Heipipelerka har nemlig en bakklo som er vesentlig lenger en det trepipelerka har. De har også ulikt mønster på brystet.

Jeg ventet og ventet og ventet igjen på en gjerdesmett, og endelig skjedde det! Men akk, hvorfor måtte den absolutt gå i nettet når lysforholdene var så vanskelige. Et par øyeblikk satt den der så flott med stjerten i været, men akkurat de bildene måtte selvsagt bli ute av fokus. Ja, ja.. det kommer forhåpentlig flere anledninger senere.

Av en eller annen grunn er jeg litt svak for finkefuglene. Det er jo så mange fargerike og flotte av dem, både stillits, rosenfink, konglebit, dompap osv. Akkurat disse har vi ikke fått besøk av i nettet, men bokfinkene er da fine de også…

.. og om ikke grønnfinken er like fargerik så har den i hvert fall vært en hyppig gjest de siste helgene.

De av dere som har fulgt med på fuglebildene jeg har lagt ut tidligere, vet at jeg også er svak for gråspurvene. Den har imidlertid enda ikke gått i nettet slik at jeg har fått portrettbilder av den. Sivspurven har jeg på den annen side tatt mange bilder av, og de fleste har blitt mislykket. Den er nemlig av en eller annen grunn en svært lite samarbeidsvillig fotomodell.

Jeg skulle gjerne hatt noen bedre bilder av gulspurven også.

Ved første øyekast fortoner jernspurven seg om mulig enda mer anonym enn gråspurven. Først da jeg lastet opp bildene og fikk sett den i stort format, la jeg merke til det nydelige mønsteret den har under øynene. Dere burde klikke på dette bildet og se det i større format dere også.

Hvem skulle vel tro at den lille, fargerike rødstrupen er en trostefugl! Men det er den altså..

.. og det er blåstrupen også. Denne har foreløpig ikke fått den fine blåfargen på brystet sitt.

Vi har hatt flere rødvingetroster i nettet, men av ulike grunner har det ikke passet å ta bilder av dem der og da. Dermed blir det bare bilder av måltrost, gråtrost og svarttrost denne gangen.

Det er ikke satt opp flere «faste» ringmerkingshelger i år, men en av ringmerkerne har sagt seg villig til å ta med utstyr og merke noen av fuglene på foringsplassen min. Jeg gleder meg virkelig både til den dagen det skal skje..

.. og til å følge med på om fuglene kommer til å holde seg ved foringsplassen gjennom hele vinteren eller om de legger ut på små trekkruter og kommer tilbake igjen.

Både for meg og andre var det nok høstens store ringmerkings-høydepunkt da denne spurvehauken gikk i nettet. Du verden for en heftig og flott fugl!

Jeg sender en kjempestor takk til ringmerkingsgruppen i Oslo og Akershus for at de så velvillig har latt meg få ta del i dette som for meg har vært en virkelig stor opplevelse og et fascinerende og lærerikt eventyr!

(Før markøren over bildene for EXIF-info, og klikk for å se dem i større format.)

Som vanlig anbefaler jeg at du besøker Petunias temablogg for å se flere innlegg i denne serien. Denne uken samarbeider Petunia med Fotomorro.